Home

Om Boutari, Merlot 2006 og Boutari, Naoussa Grand Reserva 2004. Hellas.

Vi skulle se levningene til Philip. Philip II, Aleksander den stores far. Det var den eneste grunnen til å ta turen fra Athen og opp hit til Thessaloniki, helt nord i Hellas. Det var desember, det var kaldt og jeg var ikke blid. Uten retning hadde vi travet fra kirke til kirke hele dagen, uvisst av hvilken grunn, ingen av dem var spesielle på noen måter, og alt jeg hadde oppnådd var å måtte slå over til engelsk etter å ha inngått samtaler med grekere med mine ni greske gloser. Det var like ydmykende hver gang. Jeg ville så gjerne være en av dem, ikke turisten eller studenten, men være en hoiende greker. Jeg har talenter i den retningen, og visserlig hadde jeg da også sjekket reisefølget og meg selv inn på det sjabre hotellet dagen i forveien med å bekrefte, PÅ gresk, at vi var henholdsvis 26 og 27 år gamle. Men det hjelper ikke å kunne si at du er 27 år gammel på nygresk, om du allikevel ikke kan klokka.

Og det arkeologiske museet i Thessaloniki stenger klokkken tre. Femten hundre.

Klokka var langt forbi dette tidspunktet, og Philip som hadde ligget død og ubegravet i 2340 år uten at jeg hadde sett ham, måtte forbli usett av undertegnede.

I ettertid er det ikke lett å forstå at noe sånt kunne avstedkomme et såpass grimmt humør, men dette var en annen tid. Vi var dypt inne i den greske antikkens verden, etter å ha sett nær sagt det som var verd å se av arkeologiske utgravninger og kulturminner. Olympia, Delphi, Sparta, Korinth, you name it. Vi hadde vært der. Til alt overmål hadde vi et ID-kort som i ett år ga oss gratis inngang på alle arkeologiske museumsområder i hele Hellas. Så etthvert historisk museum eller andre fornminner av antikk art skulle og måtte sees.

Thessaloniki er i seg selv en ganske fin by, med brede boulevarder, en travel havn i sentrum, og med et bakkete landskap med bebyggelse av eldre art omkring. Litt som Bergen bortsett fra det med boulevardene. Byen er en av Europas eldste, omtrent like gammel som den nevnte Philip, den er på UNESCOs world heritage liste på grunn av de ekstensive bysantiske strukturene som kan oppleves i byen, og er videre ansett som den kulturelle hovededstaden i Hellas, hva samtiden angår.

Listen er lang over fordelaktige sider ved byen Thessaloniki.

Likevel forekom den meg altså som kjip og uvennlig, og jeg kunne ikke komme meg fort nok derifra. Det planlagte tredagers-oppholdet ble avsluttet samme kveld med nattog tilbake til Athen. Siden har jeg ikke tenkt så mye på dette stedet, og langt ifra vært der igjen.

11 år senere står jeg i en vinbutikk i Chania på Kretas nordkyst. I all hast skal jeg plukke med meg en flaske til balkongen. Hotellets røde bordvin var rett og slett ikke mulig å innta frivillig etter første forsøk. Den var helt sikkert av kretisk opphav- som i seg selv ikke trenger å være en uting- men vissen på farge, og med klare trekk av petroleum og mugne bær på duft. I munnen stakk syre og alkohol hverandre ihjel, mens smaken hintet om en julebrus av dårlig merke utgått på dato. I det hele tatt. Udrikkelig.

Hyllene i den lille sjappen gikk fra gulv til tak og- med unntak av en rekke til henholdsvis fransk og italiensk rødvin- så var det greske etiketter på flaskene. Jeg hadde det som nevnt litt travelt, og det kunne synes umulig å finne noe i dette greske kaoset. Etterhvert fikk jeg øye på en flaske fra vinhuset Boutari. Navnet lød kjent, innbilte jeg meg, og jeg plukket frem en flaske som var brygget på merlotdruen og var fra 2006. Dyrkingsstedet Naoussa ligger i Makedoniaområdet langt nord på fastlandet.  Den myke Bordeauxdruen merlot odlet frem i et søreuropeisk, men allikevel kjølig klima, med kalde netter og varme dager, dette kan jo bli bra. Flasken var heller ikke blant de billigste, men allikevel kostet den ikke mer enn 11 euro.

Vel tilbake på hotellet ble vinen lagt i kjøleskapet, og tatt frem en time senere etter å ha nådd rundt 10-12 grader. ( Det er et underkjent problem at vi drikker rødvinen altfor varm og hvitvinen altfor kald, men det skal vi la ligge foreløpig. )

Allerede i eimen fra flasketuten etter å ha dratt korken, viste vinen frem sine kvaliteter; en varm og fyldig duft av gyllen frukt, modne aprikoser kanskje, og moreller, fylte nesen. Det tegnet til å bli en perfekt avsutning på en lat feriedag; barnet sov etter en aktiv dag i vann og sand, ektefellen var like vakker som vanlig, vi var i Hellas, spiste god mat, jeg hadde fått vært innom det lille, men svært fine og interessante arkologiske museet i Chania, og nå drakk vi jaggu god vin også! Jeg leste etiketten med større interesse enn sist og vinenes opprinnelsessted, Naoussa ligger rett i nærheten av, viste det seg, Thessaloniki. Byen som hadde irritert meg grenseløst og som jeg ikke hadde levnet enn tanke siden jeg trampet ut derfra, sto med ett frem som et nostalgisk og sogar kjært minne fra studietiden. Denne opplevelsen av å bli så behagelig overrasket fikk meg til å tenke på en fantastisk sekvens av filosofen Walter Benjamin om minner, byen og glemte følelser;

 A highly embroiled quarter, a network of streets that I had avoided for years, was disentangled at a single stroke when a person dear to me moved there. It was as if a searchlight set up at this persons window dissected the area with the pencils of light.

Naoussa viste seg videre å være arnestedet for den greske druen xinomavro, som ifølge den britiske vinlegenden Hugh Johnson er det nærmeste man kommer den italienske klassedruen nebbiolo utenfor Piemonte. I sin Pocket Wine Book 2010 går han så langt som å erklære at xinomavro fra Naoussa på sitt beste er på høyde med Barolo. Dette visste jeg ikke da jeg i taxfreebutikken på flyplassen kom over en Naoussa Grand Reserva 2004 fra Boutari. ( I den lille, dårlig opplyste taxfreen som hadde flere ekspeditører enn kunder, hadde jeg ellers min fulle hyre med å ikke legge merke til Aqua-Lene, som med sort hatt og mørke solbriller på ekte kjendis` vis gjorde det hun kunne for ikke å bli gjenkjent..)

Vinhuset Boutari er en av de største- og eldste med sin 130-årige historie- aktørene på det greske markedet med en produksjon på omlag 11 millioner liter årlig. De har vinmarker fra Thessaloniki i nord til Kreta i sør, og har etter sigende maktet å beholde kvaliteten på de terroir-drevne vinene like stabil som før de på 1990-tallet ekspanderte fra å være et lite familieforetak til å bli et stort konsern. Det er imidlertid stadig familien Boutari som styrer, og den ærekjære familiestoltheten kan være forklaringen bak den høye kvaliteten på et mangeartet sortiment, med Naoussa Grand Reserva som selve flaggskipet.

Til sist må det sies at ingen av disse vinene er å finne i Vinmonopolets sortiment…

Boutarivinene kan imidlertid bestilles direkte fra vinhuset http://www.boutari.gr. Eller så kan jeg anbefale en vintur til Thessaloniki.

Det er en fantastisk by!

Boutari, Naoussa Grand Reserva 2004

Tjære, krutt og treverk på nese. Flott balanse med svært godt integrerte syrer i en vin som er mørk og rund. Skogsbær i smaken med hint av roser og anis i en laaang finish. En suveren greker! Løp og kjøp..eller reis og kjøp!  Passer til okse og hjort.

Boutari, Merlot 2006

Svært tiltalende duft av røde plommer og modne aprikoser. Fyldig og varm i munnen med flott syrebalanse. Fruktig og god på smak med fremtredende anslag av oppstrammende hint av lær og noe tjære. Overraskende god lenge. En super vin til sitt bruk! Passer til lam, okse, torsk. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s