Home

Om Mastroberardini, Radici Riserva Taurasi 1999 (1053001) og Mastroberardini, Naturalis Historiae Taurasi, 1997. Campania, Italia. 

Jeg lå på gulvet i et lite toalett på fergen mellom Capri og Napoli. Fullstendig utslått av sjøsyke. I et forsøk på å unngå en haug med japanere hadde jeg satt meg langt foran i båten, og med litt sjø som idag, gynget det kraftig. Det gikk galt omtrent med en gang og jeg simpelthen måtte ligge flatt. Toalettet var eneste mulighet uten å lage scene ved å legge seg ned i midtgangen. Bra da, at jeg var så sjaber at noe større refleksjon over wc-gulvets fasiliterer ikke var påtrengende. I normal tilstand ville jeg vært svært skeptisk til å i det hele tatt gå inn i dette avtredet på to bein. Gudsjelov så var jeg ikke langt, hverken i tid eller rom, fra mye bedre forhold. Først skulle det bare bli ennå litt verre.

Turen mellom Capri og Napoli havn tar 45 minutter, jeg stavret meg ut av doen, ut av båten, og lå på en benk mens reisefølget mitt hanket inn en taxi. Vi skulle til jerbanestasjonen og videre til Roma. En av oss, en særdeles enerverende ung dame som kontinuerlig briljerte med sin kunnskap om «italienerne» som hun på mystisk vis hadde tilegnet seg etter et halvårig studieopphold i Bologna, fikk en sjåfør til å ta oss med, selv om vi måtte sitte fire i baksetet. På hele turen satt hun imidlertid og klaget til den samme sjåføren om at han ikke hadde lov til å ha fire passasjerer i baksetet. Det var ikke til å tro.

Jeg satt foran, med åpent vindu ut mot det som var den mest halsbrekkende- bokstavlig talt- taxituren jeg hadde vært med på. Vi kjørte i 85 km i timen på trikkeskinnene med tett rushtrafikk på begge sider, trikken kom imot, vi tutet, trikken tuten, alle rundt lå på hornet, 32 varmegrader, eksos og brent asfalt fylte bilkupeen og jeg trodde ikke det var mulig å bli så kvalm. Vi fikk slengt oss inn i en sidekø for å unngå front mot front med trikken, før det var på´n igjen. Kjøringen var så hinsides at jeg etterhvert ble likeglad om vi kræsjet eller ikke, jeg forsøkte istedet å la kroppen flyte med bilens rykninger, lukket øynene halvt igjen i en fuktig døs av tilstedeværelse. Faktisk. Om noe, så skulle jeg hvertfall få med meg slutten om den kom nå.

Trafikken i sør-europa er beryktet, men i Napoli har den noe annet over seg i tillegg til tuting, kaos og forakt for trafikkregler som er vanlig i Roma, Paris og andre storbyer. I Napoli er det en vibrerende aggresjon, et utagerende sinne, som ligger som et lokk over bytrafikken. Du kan risikere å bli kjørt ned, med vilje, av politiet mens du går på grønn mann. Italia, og sør-Italia i særdeleshet, er som kjent mafialand, og gangsterelementet er skremmende nærværende i denne byen.

Vi var fremme ved togstasjonen og jeg tenkte at det var morsomt å ha overlevd turen. Med munnen full av salt kjeks og cola kom jeg etterhvert til hektene, og satt og funderte på hvorfor man i det hele tatt oppsøkte steder som dette. Frivillig. Det var selvsagt et fåfengt forsøk på kritisk ettertanke. Napolibukten er og blir et fantastisk område som til all tid har vært ettertraktet som reisemål; Ibsen skrev Brand på den idag bilfrie øyen Ischia, Augustus´etterfølger, stesønnen Tiberius, sluntret stadig unna sine keiserlige plikter i Roma og nøt heller otiumet

Keiser Tiberius´ Villa Jovis på Capri

i villaen på Capri. Nær tuppen på Sorrentohalvøyen, som skiller Napolibukten fra Salernobukten, ligger den pittoreske lille byen Sorrento, som også er endestasjonen til den kjente toglinjen circumvesuvania  som begynner i Napoli. Derfra kommer man seg videre til Amalfikysten på den andre siden av halvøyen, og så har man det gående igjen. Man slipper ikke unna. Italia er en endeløs severdighet; kunsten, maten, vinen, landskapene, byene, antikkens arkitektur og ruiner, historien. Det er trist å tenke på at landet idag er så politisk ødelagt av mafiaen, nyfacismen og alle variantene av politiske Berlusconier.

Når begynner en tid av storhet og når slutter den? Dette er et påtrengende spørsmål i Italia idag. Pluss i Hellas. Og i store deler av resten av Europa. Økonomisk kan man tidfeste nedgangen til en dag i september i 2008, som spant videre til Lehman Brothers-konkursen ett år senere. Skjønt, disse datoene i september 2008 og 2009 er kun undergangens klimaks, hva med dekadensen og hybrisen som ledet an? Når begynner forfallet? Romas storhetstid varte i 800 år frem til byen i 476 e.Kr. ble innvadert av ottomanerne. Dette er en omtrentlig vitenskap og tidsovergangene er flytende, men sjelden har man et sluttpunkt så spesifikt som i tilfellet Pompeii.

Klokken 12.57 torsdag 24 august i år 79 etter Kristus var det slutt.

Da eksploderte Vesuv i lava og aske med en energi som var hundretusen ganger sterkere enn Hiroshimabomben. Pompeii, Herculaneum og en rekke andre byer rundt Napolibukten ble begravet i aske og over 16.000 mennesker døde. Napolibukten var et stille sted de siste dagene i august i år 79. Alt var borte, alt var forandret. Og som om ikke dette var nok så innledet ødeleggelsen av Pompeii og områdene omkring en vinkrise for sosieteten i Roma. Vinproduksjonen i Pompeii hadde dekket halvparten av romernes forbruk av vin, og var også det viktigste handelsstedet for vin med resten av middelhavet. 

I 1996 ble det på ny plantet vinstokker i Pompeii. Det var vinhuset Mastroberardino som hadde fått i oppdrag å gjenopplive vinmarkene i byen, 1924 år etter at de hadde blitt begravet i aske. I 2001 kom den første utgaven av Mastroberardinos Villa dei Misteri. Denne vinen og dens senere utgaver bærer med seg et energisk vitnesbyrd om historiens nærvær; når jeg står med denne flasken med vin i hånden er det som om produksjonens kontinuitet aldri har vært brutt. Mastroberardinos Pompeiivin og øvrige sortiment innehar en kulturhistorisk følsomhet som avkler distansen mellom tidligere tiders mennesker og deres livsformer og min egen bane i nåtiden.

Mastroberardini, Radici Riserva Taurasi 1999, (Vinmonopolets varenr.: 1053001. Grossist: Palmer og CO  )

Noe vag på duft, men gir en flatterende rubinrød farge. Fortsatt masse tanniner og kirsebærfrukt på smak, pluss pepper og lær. Litt pepper også i ettersmaken. Kan lagres ytterligere, men drikker svært godt nå. En fantastisk flott vin som er laget på den uforlignelige aglianicodruen.

Mastroberardini, Naturalis Historiae Taurasi, 1997, (utsolgt på Vinmonopolet, let videre på Wine-searcher.com)

På tross av alderen har den fortsatt flott frukt på nesen, i smaksbildet er det krisebær og røyk. Veldig bra struktur og kraftig kropp. Den har en lang og kompleks ettersmak som fyller ut bildet av et sofistikert og følsomt produkt av naturen og historien i Campaniaområdet sør i Italia.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s