Home

UnknownOm Montecillo Gran Reserva Especial 1981, Rioja, Spania. (Vinmonopolets varenr.: 4434105)

Du har sett det på film. En person treffer asfalten med et smell og under hodet brer det seg sakte en pøl av blod. Det er et dramatisk dårlig tegn. Kvinnen jeg satt ved siden av lå med hodet i en slik bloddam. Sekunder før hadde vi stoppet opp ved en utsmykning i gatesteinene like ved strandpromenaden i Barcelona. Så hørtes et voldsomt smell, to mennesker fløy i en halvbue, så, pang i bakken. Under dem, i langt større fart, en moped med føreren på slep som skled gnistrende i metallet bortetter asfalten.

images-5Kvinnen var ved bevissthet og ropte etter kjæresten som lå lenger borte i en unaturlig og forvridd stilling. Jeg var konsentrert og opprømt på samme tid. Som hell var, hadde jeg året før gjennomført en hel ukes førstehjelpskurs, og nå fikk jeg anledning til å gå gjennom kriseprosedyren. Mens jeg holdt en skyggelue hardt mot stedet hvor blodet i hodet kom fra, sjekket jeg resten av kroppen for åpne brudd og blødninger, samtidig som jeg holdt en slags samtale igang med den skadde kvinnen for å holde henne våken. Hun var fra Nederland. Etterhvert kom endelig ambulansen og tok henne med. Jeg vil tro at hun klarte seg, men vet jo ikke.

Barcelona hadde hittil møtt oss på en ublid måte. Vi hadde blitt forsøkt ranet av en hel guttegjeng, èn var blitt overfalt, en annen utsatt for lommeboktyveri og en tredje antastet av hissige tiggere. Å gå rundt i denne byen med en nederlandsk kvinnes blod på skjorta var heller ikke noe jeg hadde sett for meg.

Det var kjedelig å gå på den ene uforutsette smellen etter den andre i en så godt planlagt by som Barcelona. Forutsigbare gater gir ikke forutsigbare dager. Likevel er det få steder hvor befolkningen har et så bevisst forhold til sitt gatenett som i Barcelona. Gledelig nok har vi i norsk sammenheng Trondheim med sin Cicignonplan som alle trøndere med rette er så stolte av. Infrastrukturen som vokste rundt Christopher Wrens kirkebygg i London på 1700-tallet hører også til londoneres «heimstaddikting». I Barcelona er det den berømte Cerda-planen som gjelder.

Kong Phillip V av Spania (1683-1746)

Forhistorien til Barcelonas utvidelse er spesiell og rir idag denne regionen kanskje mer enn noen gang; striden mellom Katalonia og det sentrale Spania. I 1714 overgav katalonerne seg etter nesten to års mislykket kompaniskap med Karl den tredje og Englands forsøk på å slå ned Spanias kong Phillip den femte. Philip slo nådeløst tilbake; Barcelona ble bygget inne av en enorm mur som trengte befolkningen sammen i en urban pøl. Et sentralt festningsverk, Montjuïc, hadde spesielt nok kanonene vendt innover mot byens befolkning. Utenfor muren lå et stort landskap brakk i en såkalt skytesone, som hemmet all form for urban vekst og menneskelig utfoldelse. Samtidig ble katalonernes eget lovverk, kultur og utdanningsinstitusjoner kastet på bålet. Rundt 1850 var tilstanden i Barcelona by forferdelig. Befolkningstettheten var blant de høyeste i Europa med over 850 innbyggere pr. hektar. ( Til sammenligning var forholdet i Paris ca 400 pr. hektar. ) Sammen med et elendig vann- og kloakksystem er det ikke vanskelig å forstå at forventet levealder for en mann av borgerskapet var 38 år, mens en fra fattige kår hadde flaks om han ble 20 år, selv om det likefult er sjokkerende tall. Ei heller er det vanskelig å forstå folkets hatske forhold til sin egen bymur. Dette arkaiske byggverket som for urbane innbyggere verden over til all tid har representert en trygg havn, et vern mot en ytre fiende, var for barcelonerne selve Satan. Da den ble vedtatt revet i 1854 resulterte det ikke i at en halv by ble hel, slik som Berlin i 1989, men at Barcelona ble gjenforent med resten av verden. Muren var betegnende nok så solid og godt vedlikeholdt at det tok 14 år å rive den.

Ildefons Cerda (1815-1876)

Ildefons Cerda (1815-1876)

Det var sivilingeniøren Ildefons Cerda som tegnet den første planen for Barcelonas utvidelse. Etter mange konfliktfylte videverdigheter ble en sterkt moderert utgave av planen påbegynt henimot århundreskiftet 18 til 1900. Det helt særegne karaktertrekket ved Cerdas plan er bygningkvartalenes avkuttede hjørner, hvilket idag også er et visuelt kjennetegn på Barcelona som by. Få byer, om noen, kan for det ulærde øye gjenkjennes via et bilde av sin overordnende byplan, slik som Barcelona kan.

At det nettopp er dette visuelt vakre særtrekket som står igjen etter Cerda er nærmest ironisk. Den nær 50 år lange parlamenteringen om Barcelonas byfornyelse hadde to politiske og faglige motpoler: Sosialistene som holdt seg til ingeniørene og de konservative som foretrakk arkitektene. Kjeklingen var på et slikt nivå at sivilingeniørenes høyskoler og fagforeninger ble lagt ned hver gang de konservative overtok regjeringsmakten i Madrid, mens de straks ble opprettet igjen da sosialistene tok makten tilbake.

Arkitektene representerte tradisjon, estetikk og hierarki mens ingeniørene sto for modernisme, funksjonalitet og likhet. Èn av modereringene var et lykkelig valg for Barcelona by, og det var arkitektenes krav om å bevare de gamle gotiske kvarterene i hjertet av byen som Cerda hadde ønske om å delevis sanere.

La Rambla, Barcelonas grønne åre

La Rambla, Barcelonas grønne åre

Samtidig ble en rettlinjet akse dratt som en grønnkledt blodåre gjennom sentrum, etter Cerdas tegning. Gaten går fra Placa Catalunia til Columbusmonumentet ved havnen og er den ikke ukjente Ramblas. Sivilingeniøren Cerda hadde gjennom ekstensive studier forstått sammenheng mellom høy dødlighet hos arbeiderklassen og deres boforhold, og foreslo brede gater og større hager inne i kvartalene for å bedre den generelle helsen og hygienen. Arkitektene vant igjennom med sitt syn, og trangere gater med hus uten hager ble gjennomført.

Kampen mellom det bestående og det nye har ridd menneskeheten til all tid med lykkelige og ulykkelige utfall. I Barcelonas tilfelle er bildet delt. Det var galt å forkaste Cerdas planer om en byplan mer tilrettelagt for bedre helse og sosial likhet mellom borgerne. Det var riktig å slå ned hans ønske om å ødelegge byens historiske kvartaler.

Også i vinens verden foregår det en maktkamp mellom tradisjon og fornyelse. Spesielt uttalt er den i nord-italienske Piemonte, Bordeaux i Frankrike og Rioja vest for Barcelona. Moderne vinmaking i Rioja innebærer grovt sett at en vin kan drikkes ung, og at den er mørk på farge, har mye frukt, stor fylde og høy alkoholprosent. Tradisjonelle vinbønder i Rioja lager vin som øker sin kvalitet og kompleksitet gjennom lagring på fat og flaske.

Min personlige smakspreferanse ligger i det tradisjonelle feltet og gleden var økende utover den dagen da jeg hadde planlagt å åpne en Montecillo Gran Reserva Especial fra 1981. Denne kommer fra det øverste kvalitetshierarkiet i Rioja, og må ligge minst to år på fat og tre år på flaske før vinmakeren kan slippe den på markedet. I tillegg lagrer de fleste kvalitetsprodusentene i Rioja disse varelinjene i mange år ekstra før de kan kjøpes, så dette er i sannhet godbiter når de først treffer butikkhyllen.

Korken på Montecillo´en ble dratt opp i småbiter og det ble vinsøl og mikroskopiske korkbiter overalt. De røde flekkene på skjorta fikk meg til å tenke på den nederlandske kvinnen med hodet i blod den gangen. Hadde hun overlevd? Ja, slo jeg fast og gikk for å hente Montecillo nummer to, for et hell at jeg hadde en til i hylla! …Det samme skjedde igjen, og jeg var beyond bannskap. Utsagnet fra noen dager i forveien om at «en ødelagt vin er interessant, man kan bare lære om hva som er rett ved å kjenne til hva som er galt» var som blåst ut av hjernen i forbannelse. Jeg ble usikker på om kvinnen allikevel kanskje lå under en gravsten i Amsterdam, og kom bare på et ord for å beskrive disse to flaskene. Spanskesyken. Lite treffende, men jeg var irritert og visste ikke bedre. Vel, gjestene kom, de hadde gjort hjemmeleksen sin, undersøkt hva som passet til elg og tatt med en passende fersk Rioja. Det smakte godt.

Kilde: Constructing a City: Plan for the Extension of Barcelona. Paper by Eduardo Aibar, University of Barcelona, Wiebe E. Bijker, University of Maastricht

osborne-bodegas-montecillo-seleccion-especial-gran-reserva-rioja-doca-spain-10316719Montecillo Gran Reserva Especial 1981, Rioja, Spania (Vinmonopolets varenr.: 4434105. Grossist: Einar Engelstad AS )

Denne vinen har rundet 32 år og bør drikkes nå. Imponerende nok er den lett tilgjengelig på Vinmonopolet. Den er lys og brunlig på farge med en duft av tørr jord og søtlig bark. Elegant og kompleks munnfølelse, med flere lag i smaksopplevelsen. Laaang avslutning med hint av jordbær. En flott, flott vin!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s