Home

Salvador Dali, Christ of St. John on the Cross, 1951

Om Tedeschi Amarone Classico 2007, Veneto, Italia.  (Varenr. 4607101. Importør: Vinarius AS )

Nøkkelen lot seg ikke rikke. Hver langfredag blir den brukt til å låse opp det fangeliknende gitteret i kjelleren til kirken Sant Andrea i Mantova nord i Italia. Presten, som raskt hadde fått et veldig oppkavet uttrykk, så stresset rundt seg, og overlot problemet til en mann i hatt og frakk som minnet om Harry Klein. Med overbevisende mine gikk han til verks, men heller ikke han fikk åpnet døren til buret. En enda alvorligere type, med større hatt og mørkere frakk tok bryskt over, og endelig! -Endelig gikk nøkkelen rundt med en stygg skrapelyd. Kjellerkrypten som i tiden det hadde tatt å få opp døra hadde blitt tåkelagt av røkelse gjorde det vanskelig å se den aller helligste handling i Mantova by; Fremvisningen av den lille trebiten med rødstenk som skal være et fragment av Kristi kors og blod.

Det sies at dette hellige relikviet ble bragt til Mantova på 100-tallet etter Jesu død av martyren Longinus. Diskusjonen om denne trebiten faktisk stammet fra korset på Golgata, eller om den var et falskneri var et opphetet tema i århundrer. Krangelen ble ikke avsluttet før Pave Pius II i 1461 opplevde det mirakel at han ble kvitt sin kronisk plagsomme magekatarr i det øyeblikk han sto fremfor trebiten, og med det sporenstreks avfeide over tusen års usikkerhet; Mantova fikk endelig sitt relikvium, og dermed inntektene fra pilgrimene som også søkte sin hellige helbredelse. Pilgrimstrafikken ble raskt en så innbringende, men også krevende, del av Mantova bys infrastruktur at fyrsten fikk bygget en ny kirke, Sant Andrea, tegnet av datidens stjernearkitekt, Leon Battista Alberti. Det hellige relikviet var altså behørig innelåst bak et sinnerikt gitter i Sant Andreas kjeller og ble tatt frem denne ene gangen i året, langfredag.

mantua2

Interiøret i Sant Andrea i Mantova. Trebiten som kan stamme fra Jesu kors ligger innelåst bak et gitter under balustraderekkverket nærmest i bildet.

Øynene sved og jeg harket ut røkelsesrøyk mens jeg gikk opp trappen fra kirkekjelleren. Min posisjon i folkemengden var god, og jeg fikk et godt oversyn av seansen da presten gikk i sakte gange opp og ned midtgangen bærende på gullburet med trebiten fra Jesu kors inni. Dessverre ble jeg ikke kvitt hverken mine temporære eller mer langvarige plager etter å ha vært i umiddelbar nærhet av Mantovas hellige relikvie, men katolisismens riter og mystikk har likefullt en besnærende kraft, selv på en moderat protestant.

Langfredag. Jesu 33-årige livs lengste dag. Bildene av den fortvilte, rasende og døende Jesus som sleper seg oppover Via Calvari med en hundsende masse rundt seg har brent seg fast i et ellers ikke så personlig kristent sinn. Den realistiske tv-serien om Jesu liv som ble vist noen påsker på 80-tallet  var sterk kost. At han skulle måtte bøte med sitt liv fordi han mente seg som Guds sønn, at han gjorde det for menneskehetens frelse og at han tilgav sine bødler før han døde; det er en konflikthåndtering som ikke umiddelbart er lett å anerkjenne.

entombment

Jesu nedtakelse fra korset, Caravaggio, 1602-03

Jesus´ videre vei kjenner vi, påskeaftenen kom og gikk, og morgen etter var Jesu kropp oppstanden av den ringe hule han ble lagt i etter nedtakelsen fra korset. Kun linkledet lå igjen, mannen var rett og slett borte. Dette skapte naturlig nok sjokk og forbløffelse blant disiplene, ingen ville tro den allerede suspekte Maria Magdalenas utrolige nyheter. Men disiplene fikk selv et siste møte med sin Messias før han tok plass ved sin fars høyre side, og mange vil si at kristendommens grandiose potensiale som verdensreligion ble forseglet med nettopp Jesu oppstandelse og himmelfart.

At Jesu legeme faktisk overvant menneskets biologiske sluttpunkt, døden, er en fantastisk historie som vi idag tar med oss som endel av barnelærdommen, som siste kapittel i fortellingen om Jesus´ tid på jorden for 2000 år siden. Om det rent faktisk er fysisk mulig, og hva Jesu oppstandelse betyr etisk, moralsk og emosjonelt er sjelden tema for debatt. Påskemorgen slukker sorgen, ferdig med det.

Dagen før årets påske var en svært sørgelig dag i vår familie. Rent ut tragisk. Dagen fikk en overraskende surrealistisk vending da hele gravfølget ble kalt inn for å ta enda et farvel, nå med vår kjære matriark som mett av dage synes å ha lagt seg til i sin siste hvile. Blek, urørelig og med et uvant drag i ansiktet lå hun der. Nesten uten pust. Men hva skjedde? Innen en time var gått satt hun i sengen og spiste brød, forundret over å ha besøk av hele familien i det lille rommet på sykehjemmet. Den siste salve ble avlyst, og vi dro hvert til vårt.

liten Gunnes Gyrid

Prest og forfatter Gyrid Gunnes

På ettermiddagen samme dag hørte jeg tilfeldigvis et lengre radiointervju med prest og forfatter Gyrid Gunnes. Gunnes har over noen år markert seg som en sterk intellektuell stemme innad i kirken, ofte med liberale standpunkt om feminisme, blasfemi og legning. Hun utdypet sine uttalelser om at påsken kanskje burde avsluttes på langfredag kveld; at påskemorgens oppstandelse og Jesus mektige seier over legemets død egentlig representerte en fremmedgjøring i forhold til menneskers vanlige liv. Muligheten for å finne trøst i påskens historie hvor døden så og si blir avlyst og erstattet med en reise på ubestemt tid til et ukjent utland, er jo ikke særlig gjenkjennbar. Folk flest forblir døde, bortsett fra Jesus og min farmor. Sorgen blir simpelthen ikke erstattet av en overrumplende lettelse. Sorgen er tung og menneskelig. Jesus´ seier over døden er umenneskelig, og Gunnes sier videre at problemet med påskemorgen er at den gir kristendommen en happy ending, en vei ut av lidelsen. Kristendommen fremstår dermed ikke som eksistensiell sann når Jesu død på korset blir instrumentell og full av mening. Kanskje ville Jesus liv og lære vært nærmere om han hadde våget å dø en meningsløs død. Først da kunne han si at han virkelig levde våre liv, at han levde med den risikoen det er å være menneske. Om kristendommens fortelling ble avsluttet med langfredags nullpunkt ville vi fått en Gud som var solidarisk og nedbøyd, en Gud som våget å være i lidelsen heller enn å feire triumfen over den menneskelige kropp på påskemorgen.

Etter å ha bivånet at den eldste i vår familie hadde oppstått på uforklarlig vis og følt at dette ikke kunne trøste eller hjelpe oss gjennom den meningsløse avskjed vi hadde måttet ta tidligere på dagen, så fant jeg imidlertid en slags trøst i prest Gyrid Gunnes granskning av påskehøytiden. Skjønt, om Gunnes´betraktninger skulle bli reelle ville det innebære at Kristi Himmelfartsdag ble strøket i kalenderen.

Det er dager i livet da det er nødvendig med en sterk, søt og varmende vin. Langfredag er en slik dag, men Mantovas egen vin, en lys og sprudlende bordvin, eller regionens 80-talls klassiker Lambruscoen egner seg aldeles ikke som drikkefølge i påsken. Skjønt, et steinkast vestover ligger Venetos berømte Valpolicellaområde. Den vintypen som har plassert Valpolicella som en av de mest markante vindistriktene i Italia er passitovinene amarone (tørr) og recioto (søt). «Passito» betyr at vinene er fremstilt av tørkede druer fra spesielt gode vinmarker. Recioto har blitt dyrket i Veneto siden antikken. Den ble av den store dikteren på Augustus tid, Virgil fra Mantova, omtalt som sin tids største vin, kun overgått av den klassiske keiservinen Falernum. Falernum kjenner vi idag kun fra historiske kilder, mens recioto har blitt tilført ytterligere finesser gjennom tidens gang. Det er en svært intens, fyldig og «stor» vin med en spesiell bitterhet (amaro) i smaksbildet.  En «lutefisk»-historie om hvordan amaronen ble oppdaget sier at en vinmaker hos huset Bertani kom over en bortgjemt tønne med recioto. Han var trodde vinen var ødelagt men oppdaget at den hadde gjæret seg videre og blitt til en fyldig, tørr og karakteristisk vin som ikke tidligere var kjent. Amarone. Produktmerket amarone står sterkt i Norge, og omsetningen av amarone har vært høy gjennom mange år. Hvorfor er ikke så godt å vite, for amarone som vinstil er egentlig ikke helt stueren i de etablerte vinmiljøene. Den fyldige, søte og alkoholrike amaronen ligner mer den amerikanske vinstilen, og den er ikke spesielt populær i Norge. Kanskje svaret er så enkelt som at amaronenavnet har etablert seg som et tegn på kvalitet, og når det skal kjøpes inn vin til en spesiell anledning griper Vinmonopolets kunder til amaronen. Nå er nok kvaliteten på en amarone like ujevnt fordelt mellom produsentene som i andre vinområder, men her er hvertfall et sikkert kjøp:

stilllife 078Tedeschi Amarone Classico 2007, Veneto, Italia.  (Varenr. 4607101. Importør: Vinarius AS )

En flott og litt syrlig amarone, i nesen sitter søte kirsebær og blomster som tilføres markante kryddersting i smaken. Vinen sitter lenge i munnen, tung og fyldig som den er, og alkoholprosenten (15%) er ikke nevneverdig problematisk. En amarone som varmer.

Kilde: Italiensk vin, Ronold, Ilkjær, Lolli, Madsen, Udsen. Vigmostad og Bjørke, 2003

Denne teksten er også publisert i Bergens Tidende som kronikk under tittelen «Kan Kristi Himmelfartsdag avlyses?» onsdag 8 mai 2013.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s